Norwegian 
English 
Thomas Lone: Ski, tårer og stjerneskinn på Broad Peak (8051m)
Vinden ulte utenfor teltet. Klokken var 7 om morgenen den 18. juli 2021 og jeg bråvåknet av spraking fra walkie-talkien i soveposen. Både øynene og leppene føltes limt sammen etter mangel på søvn og væske den siste uken. Etter mer enn 4 døgn uten oksygen over 7100 m hadde jeg så vidt energi til å karre meg opp i sittende. Det var da ørene registrerte ordene fra Vitaly som verken hjernen eller kroppen ville tro på: - Mr. Kim didn’t make it.
Tekst og bilder: Thomas Lone
Gale russere
Eventyret til Himalayas bortgjemte perle «Karakoram» startet 18 måneder tidligere, på et enda mindre gjestmildt sted. Jeg hadde akkurat nådd toppen på Antarktis høyeste fjell, Mt. Vinson (4892 m), og dermed fullført mitt livs hittil største prosjekt: «The Seven Summits». Underveis på denne ekspedisjonen ble jeg kjent med en europeisk gruppe ledet av den russiske guiden Artem. Han kjente to profilerte russiske klatrere og skikjørere som hadde satt seg det svært hårete målet å stå på ski ned fra samtlige 14 topper over 8000 m - og det uten kunstig oksygen! Disse gale og eventyrlystne russerne lette nå etter en tredje partner. Artem hadde merket seg skiferdighetene mine og satte oss i kontakt da vi nådde fastlandet.
Vitaly Lazo og Anton Pudovkin var selve ordbok-definisjonen på klin gærne, eventyrsugne russere. Jo høyere risiko, jo bedre! Vitaly var en naturlig ledertype, og etter en del år på havet hadde han begynt å guide og etter hvert klatre profesjonelt. Anton var en høy og slank klatrer som alltid var i godt humør, men han snakket nesten ikke et ord engelsk. Han satte en ny rute opp Trollveggen vinterstid tidlig på 2000-tallet og siden den gang har han drevet sitt eget selskap med profesjonelt sikrings- og tilkomstarbeid på anleggsplasser. Begge karene har mottatt ærestittelen «Snow Leopard Award» etter å ha klatret de 5 høyeste og mest beryktede toppene i det gamle Sovjet. Vi fant fort tonen, og jeg fikk den store ære å få ta del i prosjektet deres og bli med til Pakistan.
Baltoro – reinspikka magi
Etter en kjapp koronatest på flyplassen fikk endelig hele teamet møtt hverandre for første gang på Envoy Continental hotell i hovedstaten, Islamabad. Målet var å lage en fullspekket dokumentarfilm fra ekspedisjonen. Filmteamet var også helrussisk og bestod av regissøren Dimitry, hovedfotograf Mitya og dronepilot Farit. Byen var gloheit, så da papirarbeidet var i orden satte vi kursen mot Base Camp. Ferden tok over en uke og var litt av et eventyr i seg selv. Vi fløy til Skardu og derfra kjørte vi Jeep en hel dag på de mest tvilsomme veiene jeg har sett inn til den lille landsbyen Askoli. Derfra gikk vi 100 km til fots inn Baltoro-dalen. Jeg følte meg så utrolig lykkelig bare over å få oppleve dette fantastiske landskapet som gradvis ble kaldere og mer vinterlig.
Halvveis fikk vi sylklar utsikt mot Trango Tårnene der norske Hans Christian Doseth og Finn Dæhli ble de første i verden til å klatre verdens største granittvegg i 1984. Omkranset av de flotteste fjellene på denne planeten vandret vi opp på selveste Baltorobreen, som utenom polområdene er jordas lengste isbre. Den siste dagen svingte breen hardt vestover, og et helt uvirkelig fjellområde åpnet seg foran øynene våre. Helt innerst i dalen ruvet majestetiske K2 (8611 m), og vårt mål Broad Peak (8051 m) dominerte hele nordsiden av dalen.
Stålfokus, ski og adrenalin
Base Camp for Broad Peak er på 4900 moh, og vi tok noen hviledager her for å føle oss så spreke som mulig. Høyden tærer ekstremt på kreftene. Etter hvert som ukene gikk etablerte vi camper gradvis høyere på fjellet og gjorde oss klare for et toppforsøk sent i juli da været statistisk sett er best.
Å stå på ski i denne høyden var ut av en annen verden. Det var stupbratt, og det føltes som om bresprekken nede i fjellsiden ville sluke meg hel om jeg ikke var stålfokusert. Jeg kjente adrenalinet pumpe i årene og det kom spenningskrik fra munnen. Eller, i hvertfall de 2-3 svingene jeg klarte før jeg måtte bråstoppe og hive etter oksygen. Deretter gikk det helt i svart for øynene.
Samhold, matforgiftning og beinhardt arbeid
Stemningen i Base Camp var preget av mye latter og historier fra tidligere eventyr. Det oppsto et veldig sterkt samhold mellom lagene. På grunn av Korona var vi kun 28 klatrere på fjellet, om lag halvparten av det normale antallet. Det var et blandet lag fra Russland, Estland og Aserbajdsjan, et belgisk team, et britisk, et koreansk, Don Bowie med den finske kjæresten Lotta og oss.
Til tross for hyggen, begynte forholdene i høyden å tære på kroppen. Jeg fikk dessverre kraftig matforgiftning og kiloene rant rask bort siden jeg ikke klarte å ta opp nok næring. Etter om lag en måned med hardt arbeid, bæring og etablering av teltplasser høyt oppe på fjellet kom endelig dagen. Vi fikk endelig værvinduet vi hadde ventet på og bega oss opp mot toppen med alt vi hadde.
Denne ekspedisjonen var på et helt annet nivå enn jeg var vant til fra tidligere turer. Selv på Mt.Everest hadde Sherpaer hjulpet oss å frakte utstyr og oksygen høyt opp på fjellet. Nå sto vi helt på egne ben. Vi måtte sette ruten fra scratch, og vi klatret uten kunstig oksygentilførsel. Etter to dager nådde vi Camp 3 på 7100 m, og gjorde oss klare for det siste støtet mot toppen sammen med om lag 15 andre klatrere.
Toppstøt i endeløs natt
Toppstøtet startet 21:30 på kvelden. Det kriblet i hele kroppen; hvert eneste skritt mot toppen var en ny høyderekord for meg uten oksygen. Sekken med ski- og overlevelsesutstyr gnagde på skuldrene, men kulda var aller verst. Etter bare en time kjente jeg tårene presse på – frosten glefset etter tærne inne i skistøvlene. Jeg prøvde konstant å holde dem i bevegelse, holde sirkulasjon og friksjon i gang for å unngå min aller verste frykt: dype frostskader og amputasjoner.
Klokka 23:40 begynte jeg å tvile på om det var en god ide å fortsette. Jo kaldere det ble, jo mer vokste den uvelkomne tvilen inne i meg. Klokken 02:34 var det -32 grader og sikten var like god med øyene oppe som lukket. Jeg begynte gradvis å miste all energi og piff i kroppen. Jeg måtte finne en ny teknikk for å drive meg selv videre.
Tre steg var omtrent én høydemeter. Jeg hadde rundt 2500 skritt igjen til toppen. Jeg begynte å telle. Ett skritt av gangen. Tempoet var lavt. Ofte stoppet jeg helt opp og samlet krefter for å ta 4-5 steg sammenhengende før jeg måtte stoppe igjen, hvile hendene på knærne og puste dypt i et minutt eller to. Etter 10 minutter med slik fremgang var jeg helt utmattet. Jeg husker at jeg la meg inntil fjellveggen for å hvile og døse av litt for å samle krefter til neste drag.
Dødssonen
Etter en endeløs natt traff de etterlengtede solstrålene endelig ruten vår rundt kl 10:00. Anton og Vitaly var like bak meg, og etter enda noen timer nådde vi skaret mellom Broad Peak Central og hovedtoppen. Vi var nå på 7850 m, og kjente på en utrolig lettelse over å endelig kunne begynne på den beryktede toppryggen fra skaret. Da vi omsider klatret inn i dødsonen over 8000 m var klokken allerede blitt 16:00. Været var på hell og det var bare noen timer dagslys igjen. Vi tok en kort diskusjon da det bare var 40 høydemeter igjen til toppen: Skulle vi gi oss mens leken var god? Vi bestemte oss for å returnere til Camp 3 og rakk så vidt tilbake til teltene før det ble mørkt. Vi sovnet raskt, fullstendig utslitte.
Iskald død
I løpet av natten spraket det plutselig i radioen. Base Camp prøvde å få tak i oss ettersom det fremdeles var folk på fjellet som ikke hadde kommet ned i tide. Det neste døgnet skulle virkelig vise oss fjellklatringens mørke side.
Vi samlet sammen det vi kunne av oksygen og medisiner i Camp 3 og hjalp flere av de som kom ned. Jeg satte en deksametason sprøyte på en pakistaner med hjerneødem og hjalp en annen med frostskadede fingre. Men det viste seg fort at det var de høyt oppe på fjellet som virkelig trengte hjelp. Vi ble nødt til å sette i gang en større redningsaksjon. Anton og Vitaly hadde mest fysisk overskudd og bega seg oppover mot toppen igjen, denne gangen med oksygenmasker på. Anton kom tilbake med en russisk dame noen timer senere, mens Vitaly fortsatte for å lete etter den Sør-Koreanske legenden Kim Hong-bin.
Det viste seg at Mr. Kim hadde falt gjennom en snøskavl. Han sto på en liten fjellhylle med et 2000 meters stup under seg. Han hadde stått der helt alene i over 18 timer og var kraftig nedkjølt. Det var et mirakel i seg selv at Vitaly i det hele tatt klarte å finne ham på nesten 8000 meters høyde. Det ble laget et taljesystem med tauet og man begynte å hale Mr. Kim opp mot trygg grunn. Så gikk det galt. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde og i hvilken rekkefølge, men plutselig strammet tauet seg brått og røk tvert av. Han falt 2000 høydemeter i døden på østsiden av Broad Peak.
Tårer i stjerneskinn
Senere samme kveld kom jeg ned til en sterkt preget Base Camp. Alle hadde knyttet tette bånd til hverandre etter å ha klatret sammen i over en måned på fjellet. De tidligere muntre ansiktene og blide menneskene var nå helt bleke.
Tårene kom da jeg sto og så over på K2 i den stjerneklare natten. Mr. Kim hadde faktisk nådd toppen før han falt. Han fullførte sitt livs største drøm å klatre alle verdens 14 topper over 8000 meter. Jeg tenkte at han ikke kunne ha funnet noe mer passende hvilested. Samtidig kjente jeg i hjertet mitt at ekspedisjonen var over for min del. Hodet var ikke lenger på riktig plass. Jeg ville heller hedre Mr. Kim og fjellet ved å komme tilbake senere i livet.
Broad Peak gav meg en brattere læringskurve enn noen annen ekspedisjon jeg har vært med på tidligere. Jeg fikk med meg svært verdifulle erfaringer i både ryggsekk og hjerte som jeg vet kommer til å gjøre en stor forskjell på fremtidige eventyr.
