Even L. Sverdrup: Solo bestigning av Aconcagua

Da jeg møtte redningspatruljen som lette etter en livløs person, var det helt naturlig for meg å bistå med det jeg kunne hjelpe til med. Jeg gikk foran og tråkket vei, slik at det ble enklere for dem å ta seg frem i nysnøen. Like under toppen fant vi argentineren vi lette etter. Dessverre var det for sent.

Tekst og bilder: Even L. Sverdrup

Aconcagua - Mountain of Death

Aconcagua er verdens høyeste fjell utenfor Himalaya, og måler 6962 meter over havet. Som Sør-Amerikas høyeste fjell, og en av Seven Summits, så er Aconcagua et mye besøkt fjell av eventyrsøkende fjellbestigere. Fjellet er ikke teknisk vanskelig å bestige, men den ekstreme høyden byr på utfordringer og det et er et værhardt fjell som ofte har voldsom vind rett inn fra Stillehavet.

Fjellet bærer kallenavnet “Mountain of Death”, og er det fjellet i Sør-Amerika som har krevd flest liv. Skjebnen til ca. 100 personer har endt på Aconcagua, og i nyere tid er det gjennomsnittlig tre personer hvert år som ikke kommer levende ned fra fjellet.

Når man setter statistikken i perspektiv av at ca. 3000 personer prøver å bestige fjellet hvert år, så er dødeligheten nokså lav. Likevel opplevde jeg på nært hold at fjellet krever liv.

Tungt arbeid - tynn luft

Hele formålet med denne turen var å finne ut hvordan min kropp tilpasser seg oksygenfattig luft, og Aconcagua var et ideelt mål ettersom jeg dro alene. Fjellet er nokså tilgjengelig, og det er et snilt fjell å bestige sett bort i fra høyden. Med andre ord følte jeg at jeg hadde erfaring nok til å håndtere øvrige faktorer som hører med på lange turer i fjellet, og at den ukjente “x”-faktoren var høyden - og det var jo nettopp den jeg ønsket å lære mer om.

Etter julefeiring med familien reiste jeg til Argentina i romjulen. Grunnet koronapandemien var det en rekke restriksjoner i fjellet. Blant annet hadde argentinske myndigheter i år stengt Vacas- og Polish Glacier ruten, slik at det eneste alternativet var Normalruten. Videre hadde de redusert varigheten på sesongen betraktelig, fra normalt fire måneder til en drøy måned. Logikken bak det å samle alle på én og samme rute, og snevre inn sesongen slik at alle er der samtidig, er ikke like lett å forstå seg på når formålet jo er å redusere smitte. Så - for å redusere smittefaren sørget jeg for å stå klar når startskuddet gikk 1. januar 2022.

Jeg forflyttet meg raskt oppover fjellet i starten, ettersom jeg visste at de store guidede gruppene ville starte få dager etter meg. Allerede på dag fire bar jeg vann og utstyr opp til 5000 m.o.h. Det ble noen tunge bører, ettersom det var lite snø i fjellet. Jeg ble nødt til å bære mye vann, og selv med doble vendinger så veide sekken tett opp mot 30 kg. Kiloene kjennes ekstra tunge ut i høyden.

Kroppen tilpasset seg høyden veldig bra, og jeg falt for fristelsen til å droppe en av mine planlagte hviledager for å rekke et værvindu den 9. januar. I camp Nido De Cóndores (5500 m.o.h) måtte jeg betale prisen for det i form av sterk hodepine og følelsen av å være fyllesyk. Toppstøt den 9. var bare å glemme. Jeg slapp meg ned ca. 300 høydemeter til 5200 m.o.h og følte meg helt fin igjen. Det er interessant hvor raskt du kan snu høydesyke, bare du reduserer høyden kjapt nok.

Mutters alene i dyp nysnø

Frem til nå hadde jeg hatt ideelle værforhold; lite vind og ingen nedbør. Grunnet symptomer på høydesyke, gikk jeg glipp av muligheten til å toppstøte i finværet. Den 10. januar dumpet det ned 16 cm snø, og tilsvarende var meldt dagen etter. Faktisk var det meldt en hel uke med nedbør, så det var ingen ideell situasjon.

I camp møtte jeg en amerikaner, Nick, som også gikk alene. Eller det vil si, han startet å gå med samboeren, men hun hadde blitt nødt til å snu grunnet moderat høydesyke. Vi ble enige om å forsøke å nå toppen sammen den 11. januar, til tross for all snøen.

Kl. 04:30 la vi ut i mørket med ca. 1000 gjenstående høydemetre til toppen. Siden vi var først ute, ble vi nødt til å tråkke vei i snøen. Vi byttet på å gå i front og fikk etterhvert en effektiv rytme.

Ca. halvveis til toppen, ved traversen som tar deg videre fra Plaza Independencia, stoppet Nick opp. Han hadde sterk hodepine og var svimmel og utmattet. Etter en alvorsprat ble vi enige om at turen var over for hans del. I hans tilstand var det ingen mulighet for å nå toppen. Heldigvis var han fortsatt i god nok form til å ta seg trygt ned igjen selv. Mutters alene fortsatte jeg ferden videre mot toppen i dyp nysnø.

Dødsfall på nært hold

Like etter traversen tok jeg en lengre hvilepause før det bratteste partiet som tar deg de siste hundre høydemeterne til toppen. Mens jeg satt der, kom det to personer fra redningspatruljen gående med en båre. I denne høyden kan man ikke benytte helikopter på grunn av den tynne luften. De to karene fortalte at de lette etter en savnet person som angivelig skulle ligge livløs høyere opp. De antok at han mest sannsynlig var død.

Jeg håpet inderlig på et mirakel og tviholdt på snevet av håp om at han fortsatt kunne være i live. Jeg la raskt fra meg mine egoistiske mål om nå toppen, og sa at jeg ville bidra med å tråkke vei for dem i nysnøen. Å bevege seg i nysnø i denne høyden koster krefter, og enda verre er det å frakte en skadet eller livløs person ned. Så jeg tråkket i vei foran, slik at redningspersonellet kunne spare på kreftene.

Ikke langt fra toppen, fant vi argentineren vi lette etter. Dessverre var alt håp ute. Personen som lå der hadde to dager tidligere, på siste dag med fint vær, forsøkt på det samme som meg - å bestige fjellet alene. Hva som gikk galt ønsker jeg å overlate til lokale myndigheter å finne ut av, men det var en viktig påminnelse om at hjelpen kan være flere dager unna selv på et populært fjell som Aconcagua i høysesongen.

Ettersom personen ble bekreftet død, og det ikke lenger var bruk for min hjelp, så nullstilte jeg hodet og rettet blikket mot toppen igjen. Det snødde tett, tåka lå tjukk og vinden økte på. Langt borte kunne vi høre brakene av tordenvær. Jeg tok en rask diskusjon med redningspatruljen, og vi ble enige om at jeg var i god nok form til å ta meg raskt opp til toppen. Ingen av oss likte utviklingen på været, men jeg følte meg sterk og vurderte selv situasjonen til å være OK.

Jeg ble nødt til å være så rask jeg bare kunne. Det å bevege seg fort i slik høyde er ikke lett. Jeg hostet nærmest kontinuerlig mens jeg pushet oppover den siste biten, og tempoet ble overraskende bra. Jeg nådde toppen på 6962 meter over havet. Der stod jeg på Sør-Amerikas tak uten å se noe som helst til utsikten. Det var kun tåke og snø!

Det tok 11 dager å nå toppen og to dager ned. Oppsummert var turen en suksess, sett bort i fra at et liv dessverre gikk tapt i fjellet. Jeg fikk testet hvordan min kropp reagerer i høyden, og ble mange erfaringer rikere.

Til de som måtte vurdere å bestige fjellet: Slå følge med andre. Det gir økt sikkerhet, sparer deg for energi ved nysnø og gir økt trivsel.