Beinhard treningstur på Svalbard

Målet med Svalbard-ekspedisjonen var å få trent sammen, og få erfaringer som ville komme godt med på fremtidige ekspedisjoner. Gutta planla å gå hele Svalbard på langs, fra Sørneset i sør til Verlegenhuken i nord. Med begrenset tidsbudsjett, la de opp til å gå ruta på rekordtid. Rekorden er på 14 dager, og har blitt stående i hele 30 år.

20. mars startet de ferden sørover. Ettersom det er forbud mot motorisert ferdsel i Sør-Spitsbergen Nasjonalpark, måtte de trekke de 80 kg tunge pulkene ned til startstreken for egen maskin. Dette er i seg selv en etappe på hele 110 km, en tur som tilsvarer å gå Hardangervidda på langs.

Lumsk hav-is i isbukta

Utfordringene lot seg ikke vente på seg. Allerede fra starten av turen kom det inn et lavtrykk over Svalbard som førte med seg svært mye nedbør og vind. Det ble tunge forhold å trekke pulk i, men gutta holdt motet oppe og jobbet lange dager for å holde tidsplanen. Ved Skilfonna ble de nødt til å ta stilling til om de enten skulle gå rett sørover og krysse havisen ved Isbukta, eller ta omveien via krevende brefall og fjellpass lenger vest. Til tross for værmelding om vind opp mot 30 m/s valgte de å satse på raskeste vei over Isbukta. Even og Thomas navigerte seg ned til bukta uten sikt i dårlig vær, og møtte det synet de fryktet: All isen hadde sprukket opp og blåst ut på havet under uværet.

Å gå tilbake via fjellpassene ville kostet mye dyrbar tid. Med ungt pågangsmot la de ut på et risikabelt forsøk om å krysse det kalvende brefallet som blokkerer for veien videre. Med tau mellom seg gikk de opp og ned i bresprekker blant isblokker store som hus, og forsøkte å finne en vei gjennom is-labyrinten. Etter en halv dag med tunge tak, innså de at det var altfor tidkrevende å utfordre naturkreftene. De valgte å snu og returnere til tryggere omgivelser.

Tilbake ved isbukta ble de enige om å gå helt ned til vannkanten for å se om det fantes et tynt isbelte langs land. Heldigvis fantes det en farbar vei på isen. Isbeltet var knappe 70 meter bredt, med åpent hav på den ene siden, og 30-40 meter høy kalvende isbre på den andre. Isen var delvis sprukket opp, men heldigvis kom de helskinnet over.

Slitne etter en lang dag, la de seg til å sove på riktig side av bukta. Neste morgen så de at det tynne isbeltet de hadde brukt for å krysse Isbukta, nå var helt borte. Vinden og havet hadde i løpet av natta tatt med seg isen de gikk på kvelden før.

- Følelsen av å gå på tynn havis, mellom åpent hav og en gedigen vegg av is, er kanskje den råeste naturopplevelsen jeg har hatt, sier Thomas.

Godt fornøyde med å ha kommet seg over, fortsatte de ferden sørover mot Sørneset. Midt i ingenmannsland hørte de plutselig noen unaturlige lyder. Langt der borte i tåka, kunne de se to personer som ropte av begeistring. Det var Vincent Colliard og Caroline Côté på sin 60 dager lange ekspedisjon hvor de spiller inn en dokumentarserie for Fransk - Canadisk TV. Det var litt av en overraskelse for dem å møte noen her nede. I god sportsånd delte Thomas og Even informasjonen om at Isbukta ikke lenger kunne krysses, og at det franske paret måtte ta omveien rundt det beryktede Isryggpasset og Mariepasset.

7 dagers blodslit i nysnø og storm

Samme kveld hadde Thomas og Even kommet seg helt til enden av Mathiasbreen og kunne sette opp teltet kun 6,5 km fra “startstreken” på Sørneset. Valget om å sove i høyden var ikke ubegrunnet. Det er mye isbjørn i området, og det er tryggere å sove litt opp på breene.

Morgenen etter tok gutta seg ned til Svalbards sydligste punkt. Det var kaldt og surt, så pausen ble kort, men de rakk å leke litt på isflakene som fløt i fjæra. Så gikk startskuddet. 25. mars kl 10:30 begynte de å gå nordover igjen. Ettersom de ønsket å utfordre rekordtiden var stort fokus på antall kilometer forflytning per dag. De startet bra og pushet 30 – 35 km om dagen. Det kostet mye krefter å gå så lange etapper i all nysnøen som var kommet, og verre skulle det bli.

Det snødde 7 dager i strekk, og blåste stadig opp til full storm. Gutta klamret seg til håpet om bedre forhold lenger nord, og jobbet 12-15 timer hver dag i all slags vær. Rutinene ble etterhvert veldig gode, og de gikk 60 minutter om gangen, med 2-5 minutters pauser. Det var kun én ordentlig matpause om dagen, og den tok 15-20 minutter. Slik holdte de på i 7 dager nordover. De hadde da trukket tunge pulker i til sammen 12 dager, i dyp løssnø gjennom krevende breterreng og bratte fjellpass.

Thomas Lone flys ut

Den 1. april var de kommet til Svea, som er et nedlagt gruveområde. Det var klart for begge at tidsskjema var sprukket grunnet unormalt vanskelige snø- og værforhold. Thomas hadde pådratt seg flere skader, som han måtte ta på alvor med tanke på at han skal på en ny ekspedisjon i Himalaya om kort tid. De bestemte seg for å avbryte rekordforsøket, og vektla at Thomas burde være føre var og heller spare kroppen til neste prosjekt. Med god hjelp av venner i Longyearbyen fikk de arrangert utflyvning av Thomas; han fikk sitte på med et småfly som var i området og skulle frakte arbeidere som jobbet med demontering av bygningsmassen til den tidligere gruvedriften på Svea.

Even fortsetter alene - inn i orkanens grep

Even ønsket å fortsette ferden nordover på egenhånd, og fikk tommel opp fra en bekymret kone på fastlandet. For det er ikke uten risiko å gå alene i bjørneland og over isbreer fulle av tynne snøbroer og stygge sprekker. Even fikk mat og fuel fra pulken til Thomas og gikk videre med et håp om å nå Verlegenhuken i nord. Det ble tre gode dager med forflytning; 28, 45 og 39 kilometer tilbakelagt.

Plutselig blåste det opp til et vanvittig uvær med vind i orkans styrke (36 m/s) og nesten 30 cm snøfall. Even ble liggende værfast i et helt døgn hvor han jobbet intenst med telt og barduner for å stå imot de enorme kreftene som kommer med en orkan. Even kom seg helskinnet igjennom det nervepirrende døgnet. Dagen etter la Even ut på ny. Det var fortsatt storm, men vinden hadde roet seg til litt over 20 m/s. Med motvind og enda 30 cm nysnø, var det nesten ikke menneskelig å bevege seg fremover. Han jobbet beinhardt i 6-7 timer og klarte bare å forflytte seg 4 kilometer fremover.

- Jeg var utrolig kald og utslitt etter å ha kjempet en forgjeves kamp i uværet. Ansiktet var dekt av is, synet var svekket og øynene blodsprengt av all vind og vær som pisket meg i ansiktet, forteller Even.

Livsfarlig ekstrem-uvær på vei mot Even

Det var ikke annet å gjøre enn å sette opp teltet og spare på kreftene. I det han skrudde på satellittelefonen, tikket det inn med bekymringsfulle meldinger. Værvarselet hadde endret seg drastisk; det skulle blåse opp til hele 42 m/s (orkan begynner på 32 m/s), og uværet skulle vare i 3 døgn.

- Med det værvarselet jeg mottok den kvelden, var jeg ikke i tvil om hva jeg måtte gjøre. Jeg hadde inderlig lyst til å fullføre prosjektet, men 42 m/s vind og 60 effektive minusgrader er helt vanvittig. Det ville vært egoistisk ovenfor familien hjemme om jeg fortsatte, og dumdristig ovenfor både egen sikkerhet og sikkerheten til redningstjenenesten som potensielt måtte reddet meg, sier Even.

Via Thomas fikk Even orientert Sysselmannen om situasjonen og delt nøyaktig posisjon på hvor han lå. Sammen med Sysselmannen ble det bestemt at Even måtte hentes ut før uværet ble som verst. Klokken 02 på natten lettet Superpuma-helikopteret fra Longyearbyen med fullt crew for å hente ut Even som lå veldig eksponert til i åpent lende. Han ble heist opp med rednings-wire i helikopteret og fraktet trygt til Longyearbyen.

Vi i Brynje er stolte over at våre ambassadører tok gode beslutninger da liv og helse sto i fare. Thomas og Even oppnådde det viktigste på Svalbard; å få en ordentlig ekspedisjon sammen, samt teste utstyr og rutiner under krevende forhold. Det ble tatt helt riktige avgjørelser ved å sette sikkerheten først. Som fjellvettregel nr. 8 sier: “Vend i tide, det er ingen skam å snu”.

Se også:

• Even L. Sverdrup gikk Svalbard på langs i 2024
• Om: Even Leivestad Sverdrup   -  Thomas Lone
• Mer fra bloggen

Noen av Brynje-klærne som ble brukt på Svalbard